66

June 9, 2013

Når jeg blir gammel skal jeg ha to bibliotek. Ett for bøker jeg ikke har lest og ett for de jeg har lest. I mellom de skal jeg ha et kontor med peis. Der skal jeg fyre med dårlige bøker, drikke brennevin, skrive brev til gamle venner og se ut vinduet mens jeg venter på svar. Det regner alltid utenfor og kanskje har jeg en hund som heter Taxi.

Bestemor hang ut av vinduet og ropte at det var middag. Jeg blånektet og la på sprang. Bestefar ble sendt ut for å kleppe tak i meg og dra meg hjem etter ørene. Og selv om jeg aldri klarte å løpe fra han, så måtte jeg jo prøve en gang i blant.

Setninger som må ut.

February 20, 2013

Hun sier alltid til venninnene sine hvor jeg har kysset henne, så nå har jeg begynt å fingre henne i stedet.

Hun stønner høyere når jeg lugger henne. Men ikke utenfor butikken.

En smilende naken dame går forbi meg på soverommet med en usynlig plakat. Runde 2.

Vi går ikke hånd i hånd. Vi ligger sjelden i skje. Men smiler jeg til henne, så får jeg aldri mer fred.

I et forhold må man gi og ta. Så jeg tar henne og gir henne alt jeg har.

Fucky Lucky

February 20, 2013

Jeg husker jeg sa til meg selv at vår kjærlighet ville vare for alltid hvis jeg fant en firkløver den dagen. Og nesten før jeg begynte å lete, så fant jeg den. Bekreftelsen jeg behøvde. En firkløver. Fire grønne blader på én stilk skjult blant tusenvis av trekløvere. De ser så like ut, Jeg rev den opp fra jorda og la den i skjortelomma mi. Før dagen var over la jeg den under puta di, men den må ha falt ut av senga da vi knulla, for du fant den aldri.

April 28, 2012

Hver tanke en sirklende hyene.
Hver følelse et bitt.
Tårer renner som blod.
Fra et hode som ikke lenger er mitt.

Min virkelighet

April 25, 2012

Hun er der igjen, smilende og glad slik jeg husker henne. Jeg holder rundt henne og legger ansiktet mitt inntil hennes. Jeg kjenner lukten av svette, nyvasket hår og sommer. Jeg hvisker følelsene mine forsiktig inn i øret hennes, hun ser på meg, smiler av glede og kysser meg. Jeg åpner øynene mine og ser ut i en verden jeg ikke bryr meg om. Tårene jager meg tilbake i søvn.

Covered in ash

November 16, 2011

My eyes are heavy clouds
her mind a sleeping volcano
The village called selfworth
won’t even know what hit it

until the few lucky survivors
walk through the ruins of my heart
covered in ash
from a fire still burning

Odd Odd

November 4, 2011

Så er jeg der, på gjenforeningen for den gamle klassen min. Noen fjes kjenner jeg igjen med en gang, andre må jeg høre stemmen til. Noen har allerede fått alt for mye å drikke, men de fleste har fått for lite. Jeg går bort til bartenderen og løser inn den siste bongen min.

“Hva skal du ha?”
“Gi meg en Tom Collins”.

Jeg går rundt i lokalet med drinken i hånda. Gud så kjedelig. Jeg setter meg ned på en stol og ser på de ulike grupperingene. Der står de velkledde og der står de som har kjøpt antrekket sitt på Sparkjøp. Det er et stort gap mellom begge grupperinger og i det gapet står mine venner. Midt i mellom kroppene herjet av motgang, alder og barnefødsel og kroppene som er holdt i stand med aktivitet, sunn mat og store mengder vann. Der står de. Mine venner. Bartenderen og spritflaskene.

Jeg snur meg tilbake mot bordet og ser en kvinne som kommer mot bordet mitt. Jeg rekker ikke å reise eller snu meg unna før hun setter seg.

“Hallo.”
“Hei.”
“Husker du meg ikke, Odd?”
“Nei, jeg gjør visst ikke det.”
“Vi satt ved siden av hverandre, Ylva, husker du ikke?”
“Åh. Er det deg. Joda, jeg husker deg. Du var god i matematikk.”
“Hehe, ja. Det stemmer nok. Og du var god i..hehe.. var det norsk?”
“You guessed wrong, madame. It was English.”
“Haha, du er fortsatt god jo, hvordan går det med deg?”
“Nei, jeg har det greit jeg. Bor sammen med en venn av meg og tar dagene som de kommer.”
“Så herlig det må være. Jeg er så lei av å rydde etter ektemannen og ungene mine at jeg kommer til å slutte helt en dag.”
“Ja, visst. Hva gjør du ellers da, forutenom å rydde etter barna dine?”
“Jeg har nettopp begynt i ny jobb som Assistant Consulting Manager for Nortrox.”
“Jasså, ja. Kjente en som jobbet for Nortrox en gang. Han vaska der om natten. Hva gjør du der da?”
“Jeg samkjører kommunikasjonsflyten innad i bedriften og kostnadsberegner effekten firmaets globale kommunikasjon har på driftsbudsjettet”
“Får du betalt i syre eller monopolpenger da?”
“Hæ, hva mener du?”
“Det der er jo ikke en ordentlig jobb, det der er jo bare tull.”
“Unnskyld, jeg ser den gamle bestevennen min der borte, jeg bare må hilse på henne. Kos deg videre da, Odd.”
“Jovisst, det skal jeg gjøre”

Hun reiser seg og går bort til Rita, klassens feiteste jente. Hun har blitt tynnere. Mye tynnere. Så tynn at jeg nesten ikke kjenner henne igjen, men hun er fortsatt ganske feit. Gravid i ræva og forelska i donuts. Det var Rita, men nå er hun sexylubben og chubbylicious med et avstandsforhold til iskrem. Ikke bra. En kvinne bør aldri ha et avstandsforhold til iskrem. Hun og Ylva var aldri venner. Ylva bare løy meg rett opp i trynet. Noen tåler bare ikke at man tuller med dem. For ei selvopptatt fitte. Grunt vann i sikte, kaptein. Drinkglasset begynner å bli tomt. Hva skal jeg gjøre? Tåler ikke mange sekundene her hvis jeg må være edru.

Jeg går bort til baren og lener meg mot kanten. Bartenderen ser på meg med undrende blikk. Han vet at jeg har løst inn alle bongene mine.

“Hei, Bartender. Du virker jo ganske oppvakt. Er det noen her som ikke har løst inn bongene sine?”
“Heh. Ser du han kisen med den kjedelige genseren som sitter ved siden av hun med håret? Han er mer edru enn du er full.”
“Okey, takk. Straks tilbake.”

The Story I Heard

February 10, 2011

Konduktøren kom kremtende inn vognen, kledd i sin sedvanlig slitte uniform. Tålmodigheten hans hadde visst forlatt ham, noe alle med ørene fylt med musikk skulle få oppleve i det han irritert knipset til dem. Det var et sammenstøt av skamløse egoer. Den selvhøytidelige konduktøren mot de omgivelsesapatiske ungdommene. Den unge fremadstormende generasjonens stille protest mot det tyranniske patriarkatet. Men konduktøren seiret. Én etter én falt de for hans velrettede fingerstikk, og i en virvel av kjappe knips under nesen ble de ydmykende dratt ut fra sine fantasiverdener. Jeg hadde også mistet min tålmodighet. I likhet med alle andre rundt omkring i vognen, satt jeg utålmodig og ventet på at billetten skulle bli kontrollert. Jeg hadde sittet slik en god stund allerede, ja, helt siden konduktøren kom inn i vognen. Jeg hadde hørt stemmen hans komme nærmere setet mitt og blitt mer utålmodig for hver gang han stemplet noen andres billett. Det var umulig for meg å falle til ro før han hadde sett billetten min og etterlatt et merke på den. Jeg satt på kanten av setet mitt i totalt ubegrunnet og nervøs opprømthet. Jeg var fylt til randen med en plagsom urolighet kun konduktøren og hans stempel kunne fordrive. Det var like før jeg reiste meg, løp bort til konduktøren, ropende, med billetten i hånden for å bønnfalle ham på mine knær om å fri min stakkarslige sjel fra denne endeløse pinselen! Kunne han ikke bli ferdig der bak? Til slutt så sto han der, like stygg som før, men noe vakrere. Han virket plutselig så mye større enn seg selv. «Billetten» «Her» «Takk» «God reise» «Takk» Ah, himmelske frelser! Endelig ble jeg fri fra mine lenker. Jeg satte meg godt tilbake i stolen og i det konduktøren forsvant i noen andres vogn kjente jeg reisens ro bre over meg igjen. Det var så utrolig godt å slippe å ha den helvetes billettkontrollen hengende over seg noe lengre.

Jeg falt sakte men sikkert tilbake i behagelige tanker om spennende mat, kyss fra fremmede kvinner, badekar og alt annet som lå og lokket lengre nede på kontinentet. Jeg tenkte på reisen som lå foran meg, slitet som lå bak den og om jeg kanskje ikke skulle kjøpe meg en slik mp3-spiller likevel. Gud vet jeg hadde fortjent én. Uke etter uke, fra tidlig morgen til langt ut på kveld, så sto jeg der med papirhatt, plastforkle og trøtte øyne i et hav av griseblod med verdens sløveste kniv og jobbet overtid på slakthuset. Her blir det flesk, brukte jeg å si til kniven. Her blir det faen meg flesk. Men nå var det slutt. Kniven var kastet for lengst og selv var jeg jo på vei ut av landet. Det var på tide å nyte. Komme seg bort fra kulda. Komme seg bort fra Norge.

Det var en lang togreise jeg hadde begitt meg ut på. Ikke så lang som den transsibirske jernbane, men turen tok likevel over tolv timer, noe som i seg selv er en fryktinngytende reisetid uansett hvilket transportmiddel eller billettklasse man skulle befinne seg på. De kommersielle sporveiene her til lands har vel aldri hatt noe konkurransefortrinn hva gjelder pris eller reisetid, men det ble insistert fra flere hold om at jeg måtte tenke på planeten og velge det minst miljøfiendtlige transportmiddelet når jeg først skulle reise så langt som jeg hadde planlagt. Det var jo forsåvidt greit. Jeg hadde jo nok penger for tiden og når jeg først hadde brukt hele det siste året på å dele naturen i biter kunne jeg jo prøve å hjelpe til med å sette litt av den sammen igjen. Tog var et godt valg, overbeviste jeg meg selv om. Jeg ble avbrutt i denne overbevisningen av at toget uten tilsynelatende åpenbar grunn fant det for godt å sakke betydelig ned på farten mange mil før neste stopp, midt i svarteste skogen. Til slutt stanset toget helt. Folk tittet spørrende på hverandre og da de så at alle andre var like forundret som seg selv ble de enda mer forundret. Og slik satt de og speilet seg i hverandres forundring helt til konduktørens stemme lød over høyttaleranlegget. «Vi må dessverre stoppe her en liten stund, det kan se ut til at vi har kjørt på en snøugle.» Passasjerene flyttet blikkene sine fra hverandre og ut mot vinduene i skamløs nysgjerrighet. Der kunne de se at konduktøren gikk ut av den fremste vognen og etter en liten stund kom tilbake med det som tidligere var ei vakker snøugle. Varmt blod dryppet nedover de kalde, hvite vingene og brukkne fjær stakk ut i alle slags unaturlige vinkler. Konduktørens knyttneve strammet rundt snøuglens ben, akkurat som om han var redd for at den plutselig skulle våkne til live og fly av gårde med stempelet hans. Han tok den med inn på toget og lukket døren bak seg. Toget begynte sakte å gå igjen, passasjerenes nysgjerrighet stilnet og det tok ikke lang tid før alle hadde glemt det hele.

Vel, nesten alle. «Det er visst vanlig,», sa en eldre mann som satt på setet overfor meg. «Min nevø er lokfører og han fortalte meg at i løpet av en arbeidsuke kunne han kjøre på både ugle, elg, rev, gaupe, ørn og det som verre var. De må visst bare stoppe hvis dyret fortsatt lever eller om de mistenker at det de har truffet er en utrydningstruet art. Elgen tåler utrolig mye, men de har et gevær på lur disse konduktørene må du vite, men noen ganger flykter elgen til skogs før de rekker å avlive den, og da er helvete i gang, vetdu! Da må de kontakte viltnemnda og NSB må betale lokale jegere til å avslutte jobben for dem.»

Jo visst var helvete i gang. Den gamle mannen var et fossefall av uinteressante samtaleemner og den døde snøugla var den eneste unnskyldningen han trengte for å drukne oss alle i dem. Han kunne snakke om belgisk oppdrettsmink det ene øyeblikket og uten forvarsel komme inn på hvordan innsjøene i Sibir hadde unaturlig høye sink-verdier. Det var ikke mulig å finne en fluktrute ut av denne ufrivillige samtalen, for det fantes ingen åpne rom i den. Etter omtrent femten minutter med sammenhengende tale fra den gamle mannen ble jeg forferdelig lei han. Jeg fikk lyst til å dytte q-tips så langt inni øret at jeg aldri kunne høre igjen. Selv de beundrende unge kvinnelige passasjerene som hadde sett noe av sin egen bestefar i denne gamle mannen endret syn på han. Jeg kunne se det på ansiktene deres at det de før syntes var en koselig og hyggelig gammel mann nå fortonte seg som en grusom bablende idiot. De begynte å mistenke at han alltid hadde vært en grusom bablende idiot og følte seg lurt på en måte de ikke kunne anklage noen for. Smilene forsvant og de begynte å lese i de tykke romanene sine igjen. Den antikke idioten henvendte seg derfor mer og mer til meg og til slutt var det bare meg han snakket til, og han latet nå som om det var det han hadde gjort hele tiden. Det kunne gå for det samme, tenkte jeg, jeg lyttet jo ikke til hva han sa likevel. Jeg bare nikket høflig og skjøt inn et «ja vel» der det passet seg. Men det tok ikke lang tid før jeg ble hyperbevisst på alt som plagde meg med denne mannen. Jeg fikk tilløp til kvalme av den anstrengte pustingen hans som føltes som en ekkel bløt blekksprut som trengte seg inn i øret mitt. Medmenneskeligheten min ble sakte slipt bort av den konstante hosten hans som stinket råtten løk og tobakk. Hvorfor røykte han når han hadde denne hosten? Jeg tenkte på alle bakteriene han spredde rundt seg og ble fysisk uvel. Jeg begynte av en eller annen merkelig grunn å tenke på barmhjertighetsdrap. Til slutt måtte jeg fokusere blikket mitt på den passerende naturen utenfor togvognen for å ikke bli påmint det helvetes lommetørkleet som han jevnlig fylte med flere desiliter boblende snørr og la i lommen sin. Men det som plagde meg mest med denne mannen var den ufortjente gleden han fikk ved å fortelle meg de mest poengløse historier om personer jeg begynte å tvile på om i det hele tatt kunne bli elsket av sin egen mor. Da gebisslimet hans gikk i oppløsning og tennene hans var på god vei ut av munnen hadde jeg fått nok. Jeg måtte komme meg unna denne mannen, uansett pris. Jeg reiste meg for å gå til spisevognen. Den gamle mannen tok fatt i ermet mitt og så på meg med forskrekkede øyne. «Hvor skal du hen?» «Jeg må kjøpe meg noe å spise», sa jeg. Dette til tross for at jeg for lengst hadde mistet all matlyst. En hvit løgn hvilken som helst gud kunne tilgi meg for, tenkte jeg stille i mitt sinn. «Jaha, ja. Du har ikke med deg matpakke da? Før i tiden hadde alle matpakker. Barn, hester og voksne. Og da var det ikke noe salami eller fårepølse, nei. Da hadde vi bare smør på brødskiva. Det er snedig hvordan smør lages, en veldig krevende prosess. Jeg husker min mor brukte å lage smør og naboene kom for å sm..» Jeg dro ermet mitt ut av den gamle mannens uhøflige grep, vendte meg bort fra ham og gikk videre mot spisevognen. Maken til frekkhet! Var jeg ikke et menneske? Var ermene mine et håndtak? Trodde han at hørselen min hadde utviklet seg gjennom tusenvis av år og generasjoner utelukkende for å høre på hans tåpelige og trangsynte historier? Nei, tvert om. Jeg ville ikke ha noe med ham å gjøre. Før jeg hadde rukket å komme meg ut av vognen satte stemmen hans i gang igjen. Jeg snudde meg for å se hvem han hadde valgt som sitt offer denne gangen, men den stakkaren fikk jeg aldri se for nå satt han og pratet i mobiltelefonen mens øynene hans lyste tomt ut i luften. Det var ikke et snev av takknemlighet å oppdrive på det rynkete fjeset hans. Snarere tvert imot så virket det som om han forventet en slags takknemlighet fra min side fordi jeg hadde vært så heldig å blitt utvalgt til å få høre banale fakta om de kjedeligste ting. Ja, at jeg skulle føle meg beæret fordi han delte sine personlige historier med meg, til tross for at de ikke bar noen form for relevans for noe annet pustende menneske eller vesen. Ja, han virket nesten fornærmet der han satt.

I spisevognen var det god plass. En usedvanlig rød kvinne satt i et hjørne og drakk pils og ved siden av henne satt en mann i slutten av femtiårene og løste kryssord. Foran disken sto det noen usedvanlig stille unger. De hadde en skinnende tjuekroning i hver sin hånd og virket nesten hypnotisert av alle valgmulighetene de hadde foran seg. Jeg satte meg ned ved et stort vindu og begynte å tenke på hvor herlig det skulle bli å komme seg ut av Norge. Her var jo alt så kjedelig. Alle snakket norsk, men nesten ingen brukte det til å snakke med hverandre. Hvis de gikk inn i deg på gaten, lot de bare som ingenting eller skulte stygt på deg. Det var et kaldt land. Et veldig kaldt land. Det hadde preget meg. Jeg følte jeg hadde gått glipp av en del av det å være menneskelig. Fellesskapet. Gleden av å dele hverdagen med fremmede. I stedet hadde misantropien vokst inni meg og kun sporadisk blitt hugd i stykker for så å gro tre ganger sterkere tilbake. Ungene ved disken hadde endelig bestemt seg for sjokolade og jeg så gleden lyse i øynene deres og kunne nesten kjenne smaken av sjokolade selv. Jeg ble veldig sulten av å tenke på smaken av sjokolade, for så å kjenne fraværet av den i min munn, så jeg stilte meg hurtig i kø. Matlysten var tilbake. Men det endret ingenting. Jeg var fortsatt bitter på mitt eget land og dets innbyggere. Jeg hadde meldt meg ut for lengst. Jeg var jo en verdensborger. Verdens nasjoner, mine brødre og søstre, utsted meg mitt globale pass, i meg er det intet å frykte! Toget begynte å bremse og den ene av ungene holdt på å miste balansen. Han falt bakover mot køen og grep tak i buksebenet mitt. Med sjokoladen i den ene hånden, fortsatt til munnen, og den andre neven hardt knyttet fast i buksebenet mitt hang han og dinglet sidelengs før han kom seg på føttene igjen. Han kikket opp på meg med et dumt blikk uten å si noe som helst, fortsatt med sjokoladen til munnen. De to andre ungene, to jenter, sto på avstand og så på meg. Hele buksebenet mitt var fult av sjokolade. «Kom, Martin. Vi skal gå nå», sa det som tilsynelatende var den ikke mye større storesøsteren hans. Martin løp bort til henne og hun tok ham beskyttende i hånden. Martin så apatisk på meg med sjokoladen gnidd utover hele fjeset samtidig som storesøsteren hans dro ham etter hånden ut av spisevognen. Det tordnet i meg. Jeg fikk lyst til å løpe etter han, plukke opp dette halv-mennesket, åpne døren på toget og pole han ut fra det som en skitten liten fotball. Helvetes sjokoladezombie! Kunne han ikke se at buksene var splitter nye? Så der sto jeg med buksen full av sjokolade og hadde tenkt å kjøpe meg sjokolade. Det gikk jo bare ikke. Jeg kom jo til å se ut som en tomsing.

Jeg begynte å forestille meg det mest sannsynlige, og nesten uunngåelige, utfallet av alt dette: At jeg nettopp har kjøpt en Stratos eller en Crispo, og er på vei tilbake til plassen min. Tidligere gjemt bak en stolrygg dukker det plutselig opp en vakker kvinne som er på vei til spisevognen for å kjøpe seg en ciabatta, en yoghurt eller en avis. Jeg ser henne komme mot meg og stopper høflig opp for å gjøre plass til henne slik at hun kan komme forbi meg uten nevneverdig strev. Hun ser på meg og smiler høflig. Jeg smiler tilbake, trollbundet av det milde ansiktet og det vennlige smilet hennes. Hun kommer nærmere. Jeg bryter av en bit av sjokoladen min, kanskje hun vil spørre meg om å få en liten smakebit? Bare sånn at hun har en liten nistepakke på vei til spisevognen, slik at hun ikke forkommer av sult på vei dit? Og kanskje blir hun så takknemlig overfor denne ubetydelige gesten at hun spontant vil gi meg et kyss i belønning. Men før jeg rekker å rive meg ut av denne nydelige fantasien stopper hun selvsagt opp foran meg, ser på buksen min, peker ned på den gigantiske sjokoladeflekken og spør: «Har du bæsja litt på deg du da?», ler og går forbi. Og da hadde jeg stått der, mine venner, med tårer i øynene, sjokoladen i hånden, sjokolade i munnen, sjokolade på buksen og klump i halsen. Nei, det kunne vi ikke ha noe av. Jeg måtte bli her i spisevognen. Jeg ville ikke stille meg lageligere til for hugg enn jeg allerede sto fra naturens side.

«Hei, hva skal du ha?» Sa jenta bak disken. «Gi meg ei pølse», men allerede rett etter at jeg hadde sagt ordet pølse begynte jeg å angre meg. Det våknet en sånn umåtelig lyst på en frøbagett i meg i stedet. «Nei, vent. Glem det jeg sa; Jeg vil heller ha en frøbagett med ost og skinke» «Vil du at jeg skal varme den for deg?» Nei, for søren. Her hadde jeg endelig klart å fatte et valg jeg kunne leve med og så kom hun farende med et nytt gastronomisk dilemma. Ville jeg ha den varmet? Nei, jeg ville ha den kald. Frisk og kald fra kjøledisken. «Nei, jeg tar den kald», sa jeg bestemt. Etter mye om og men hadde jeg klart å fatte et valg. Som jeg angret. Bagetten var tørr, så ufattelig tørr. Det føltes ut som om jeg satt og tygde på aske. Jeg kunne like så gjerne stukket en skje med kanel i munnen. Jeg begynte å hoste. Hosten minte meg på den gamle mannen, og jeg ble uvel igjen. Jeg måtte ha noe friskt vann å drikke. Det hadde stilt seg en dame i kø etter at jeg hadde satt meg ned for å spise og jeg så på blikket som møtte meg at jeg var pent nødt til å finne meg i å stå bak henne om jeg så bare skulle ha en liten serviett. Hun var i begynnelsen av førtiårene og hadde den største pengeboken jeg noensinne hadde sett. Det merkelige var at hun ikke hadde noen penger i den. Hun hadde bare masse papir, kvitteringer, fotografier og huskelapper. Jeg studerte henne nøye. Hun la merke til at jeg sto der og stirret. Hun trakk ned genseren sin slik at den skjulte en liten brøkdel av den gigantiske tightskledde rompa hun bar på. Anstendigheten var reddet. Innbilte hun seg at jeg hadde lyst på henne? Hun var jo bare et merkelig vesen jeg studerte. Jeg begynte å tromme utålmodig mot benken. Det gikk så sakte. Damen med den store bakenden skulle ha alt mulig rart. Alt utenom blikket mitt. Men til slutt ble hun ferdig og balanserte seg ut av vognen med kaffe og halve kiosken under armen. For et syn! Jeg klarte ikke å ta øynene vekk fra den store rompa hennes. Det våknet et slags urinstinkt i meg. Jeg ble redusert til et dyr, som verken tenkte på kjærlighet eller følelser. Alt jeg tenkte på var lyden av lårene mine som klasket mot de digre rompeballene hennes.

«Har du et glass vann til meg?» Spurte jeg forsiktig. «Vi har Imsdal og Farris.» «Nei, jeg vil bare ha et glass springvann, takk.» «Vi har dessverre bare Imsdal og Farris til salgs.» Hva i alle dager? Måtte jeg betale for vann? Hadde jeg falt på perrongen, slått hodet mitt og våknet opp i Atacama-ørkenen? Var det nå blitt tørke i Norge uten at jeg hadde merket det? Her hjalp det ikke å være sarkastisk. Mine egne tanker om ørken og tørke gjorde meg bare mer tørst enn jeg egentlig var. «Da tar jeg en is-te, takk.» Nei, for i helvete. De hadde bare den uten sukker. Måtte jeg sitte her og sippe i meg dette skvipet som en sukkersyk pensjonist? Jeg ble rasende. Jeg gikk bort til kaffekannene og fant noen sukkerbiter som jeg tvang ned den smale flaskehalsen. Der. Nå smakte det faen meg is-te! Jeg drakk store super og glemte helt at jeg hadde brorparten av en knusktørr frøbagett igjen. Da jeg endelig ble ferdig med måltidet satte jeg meg tilbake for å slappe av. Den røde dama og den kryssordløsende mannen reiste seg for å gå tilbake til setene sine. Mannen lot avisene ligge igjen. Fantastisk. Nå slapp jeg å kjøpe de. Ville jo nødig bruke penger på sånt skvip. Jeg gikk og hentet avisene. Kvinnen bak disken så brydd på meg. Jeg lot som ingenting. Jeg visste at hun kom til å jage meg bort om jeg ikke kjøpte noe snart, men avisene kjøpte meg litt tid. Jeg bladde meg fram til dødsannonsene. Der kunne jeg lese at Borghild Hansen ble hentet hjem av sin frelser Jesus Kristus. Her var det sannelig nyheter! Etter nesten 2000 år i relativ anonymitet hadde Jesus Kristus, Guds enbårne sønn returnert til jorden for å hente vår alles kjære Borghild Hansen. Uten tvil var da dette førstesides stoff? Ingen bilder? Ingen sandalspor? Ikke så mye som en kommentar fra Borghilds naboer? Noen må da ha sett det hele? Nei, journalistikken hadde sannelig gått til hundene om de ikke en gang kunne rapportere tilstrekkelig fra en såpass bemerkelsesverdig begivenhet. Jeg bladde videre til tegneseriene. Av en eller annen merkelig grunn hadde de sendt gårsdagens striper til trykken. Dette var da faen meg ikke nyheter. Jeg begynte høylytt å banne og kvinnen bak disken kom bort til meg og ba meg om å forlate vognen, med mindre jeg skulle ha noe å spise. «Nei, her finnes ingen mat», ropte jeg. «Verken til mage eller sinn!» og gikk uten å rydde opp etter meg i protest. Noen ganger var jeg så barnslig. Jeg bestemte meg for at dette skyldtes at jeg var omringet av nordmenn hele tiden, som uten tvil ikke hadde mer enn et spedbarns mentale kapasitet. Det hadde hindret meg i utviklingen, ja det fantes ikke et snev av tvil om den saken.

Jeg nærmet meg forsiktig setet mitt. De hadde visst lagt fram pakker med teppe, nakkestøtte, øreplugger og sovebriller på alle setene mens jeg var borte. Tanken på den økte komforten gjorde at jeg begynte å se fram til en god natts søvn til tross for at klokken ikke var mer enn åtte, men da jeg kom bort til setet mitt, det nakne setet mitt, var alt jeg kunne se en NSB-logo. Jeg tittet rundt meg. Den tidligere så pratsomme gamle idioten var nå redusert til en siklende mumie. Tett innpakket i en av NSBs filt-tepper lå han og sov. Jeg latet som om han var død og diktet en liten dødsannonse for anledningen. «Den sterkt hatede Skravlemann Hansen ble i dag hentet hjem urokkelig sterk i troen på sin herre, den falne engelen Lucifer og hans løfte om et sant helvete på jord.» Jeg måtte le litt for meg selv. Men hvor i alle dager var pakken min hen? Hadde jeg ikke vært snill nok? Fikk jeg ingen pakke? Skulle jeg sove uten noen form for komfort? Og hvorfor i helvete delte de ikke ut øreplugger tidligere når jeg virkelig trengte dem? Det gikk opp for meg at den gamle mannens teppe var mye lengre enn alle andres teppe. Nei, for faen! Han hadde tatt teppet mitt. For en svindler! Maken til uærlig svin hadde jeg aldri møtt. Men jeg hadde sovnet under verre omstendigheter før. Dette var ingenting. Det eneste som plaget meg var at teppet mitt ga den uskånelige synderen varme gjennom natten. Den eneste varmen han fortjente var den varmen ild, svovel og lava kunne gi ham i helvete. Og jeg begynte å be til Gud, noe jeg aldri hadde gjort før. «Kjære Gud. Hører du meg? Send sjelen min rett til helvete. Jeg vil se denne mannen pines og min egen fortapelse er en mager pris å betale. Hører du meg, Gud? En mager pris å betale!» Jeg var veldig fornøyd. Det var den beste bønnen jeg noensinne hadde hørt. Bønnen ble mitt teppe gjennom natten. Hver gang jeg våknet og kjente kulden krype inn gjennom glippene i klærne mine tok jeg den fram og framførte den for meg selv. Jeg kjente varmen fra ordene omringe meg og når jeg lukket øynene var det som om jeg var en svart kattepus som lå foran en peis og varmet seg.

Jeg våknet plutselig av at alle rundt meg reiste seg og begynte å pakke sammen tingene sine. Vi var framme. Oslo Lufthavn. Endelig kunne jeg forlate det helvetes toget, levere fra meg bagasjen, sette meg på flyet og komme meg ut av landet. Oppleve en annen verdensdel, et nytt land, en ny by. Jeg var på vei til Kina og billetten min tok meg til storbyen Nanjing i Jiangsu-provinsen. Jeg gikk rutinemessig gjennom sikkerhetskontrollen uten så mye som et gram av metall på meg. Gaten åpnet, men jeg hadde ikke hastverk. Folk stilte seg instinktivt opp i kø, mens jeg satt rolig og ventet. Hadde de det så forferdelig travelt? Skjønte de ikke at flyet ikke gikk før alle var ombord uansett? Det var tydelig at de ikke reiste for den samme grunnen som meg. De stresset for mye. Da det kun var et fåtalls personer igjen i kø reiste jeg meg og gikk bort til billettkontrollen. Inne på flyet ble jeg hilst velkommen av flyvertinnen mens folk holdt på å plassere håndbagasjen sin i hyllene over seg eller i setet foran seg. En liten kinesisk kone satt utålmodig på setet sitt og dirigerte ektemannen til å hente ting fra sekken hennes som befant seg i hyllen over henne. Det så ut som om hun elsket det. Hver gang han satte seg ned, kom hun på at hun hadde glemt noe. Lengre bak fant jeg setet mitt okkupert av en liten kinesisk gutt som kikket iherdig ut gjennom det lille flyvinduet. Moren hans må ha sett at jeg sto der og tenkte for hun sa noe til gutten som gjorde at han flyttet på seg. Jeg vinket avvisende om at det måtte hun ikke gjøre. No, no. Jeg kunne sitte her ved midtgangen. No problem. Det var jo bare hyggelig. Jeg husket da selv hvordan det var å være barn på fly. Jeg skulle da ikke stjele all spenningen bort fra ham. Jeg satte meg ned ved midtgangen og kjente for første gang på lenge en frihet ingen kunne ta fra meg.

Flyvertinnene framførte sin perfekt synkrone sikkerhetsdans. Den var så vakker at jeg nesten måtte gråte. Ja, jeg var nære på å bryte ut i tårer og applaus. Det var så skjønt å se. De var som overnaturlig vakre uniformerte valkyrjer som plukket opp mitt falne blodige lik fra slagmarken og løftet meg opp til himmelen. Til slutt ga de alle beskjed om å skru av alt de hadde av elektronisk utstyr og mens alle andre rundt meg fiklet med mobiltelefoner, PC-er og mp3-spillere satt jeg rolig og delte min egen glede med meg selv. Flyet rullet sakte ut mot rullebanen mens vingeflappene gikk opp og ned i rytmiske bevegelser. Jeg kjente pulsen slå hurtigere, og i det flyet stanset helt på enden av rullebanen kunne jeg kjenne hjertet mitt banke så hardt mot ribbeinene mine at jeg følte meg som en tikkende bombe. Lyset i midtgangen ble slukket og jeg lukket øynene. Jeg tok dype åndedrag. Det føltes som om jeg var en kule i kammeret på en spent revolver. Jeg var snart på vei ut i verden, mitt sanne hjem, i flere hundre kilometer i timen. Det var så utrolig deilig å bare sitte helt stille å kjenne motorlyden dirre gjennom hele kroppen. Gleden rev meg nesten i stykker og jeg var så sikker på at sjelen min var i ferd med å forlate kroppen at jeg måtte spenne meg ekstra godt fast. Motorene varmet opp. Det ble helt stille og alle satt klare med forventningsfull fryd og ventet på det første rykket og den eksplosive farten som fulgte etterpå.

Nå kom det! Nå kom det! Hvorfor kom det ikke? «God dag, kjære passasjerer. Dette er Kaptein Fuglefjell som snakker, vi må dessverre takse tilbake til flyplassen. Det er innført flygeforbud over store deler av Europa. Vi har ikke alle de tekniske detaljene, men det ser ut til at vulkansk aske kan være årsaken.» Det kom et avsluttende klikk over høyttaleranlegget og flyet rullet sakte mot flyplassen igjen. Hva? Hvilket vulkanutbrudd? Jeg kjente tusen kniver stikke meg i kroppen. Jeg var et tomt skall. Resignert. Fortapt. Tusen middelmådige skolekorps spilte kakofonisk «Nordmannen» i ørene mine. Jeg hadde lyst til å gråte. Men jeg holdte gråten tilbake. I det vi gikk ut av inngangen bak på flyet begynte det å snø. Vinden trengte seg inn i ørene mine som en hånefull latter. Tusenvis av hvite snøflak dalte ned fra himmelen, og et par av dem landet i ansiktet mitt og hvilte en stund før de smeltet på kinnene mine som små trøstende kyss. Jeg klarte ikke å gjøre annet enn å smile.

Ørkenen

January 12, 2011

Jeg har vandret gjennom Mojave-ørkenen. Jeg har drukket øgleblod og spist skorpioner. Jeg har sett solen renne ned i sanden og ristet av kulde. Jeg har hatt solen brennende over meg og trodd jeg var i helvete. Jeg har kjempet mot djevelens undersåtter om en plass i skyggen. Ørkenstormer har lukket øynene mine, forvirret meg, og endret terrenget før jeg fikk åpnet dem igjen. Halve kroppen min henger igjen på forræderske kaktuspigger. Tomme slangeskinn støver bort i solen mens blodige småstein gjemmer seg i skyggen mellom fot og sandal. Uendelige myke ørkendyner innbyr til en søvn man ikke er i stand til å våkne fra. Millioner av sandkorn roper etter svettedråpene mine, men solen stjeler dem alle. Tomme hvite buffaloskaller skvetter til i det en siderullende slange skynder seg forbi. Jeg studerer sporet den etterlater seg i sanden og slår fast at den ikke skriver stort bedre enn meg selv.