Vær meg nådig.

July 4, 2010

Jernbanen holdt på å legge nye skinner utenfor Trondheim og jeg tenkte at jeg kanskje kunne få meg en jobb der. Jeg fortalte formannen at jeg hadde brukt mye spade før, men den eneste gangen jeg hadde brukt spade var da jeg kastet jord på min mors kiste. Men det fortalte jeg ikke, jeg sa at jeg hadde gravd skyttergraver i 1905 og jobbet som gartner i Nederland. Var vant til jord, og vant til spader. Hadde så og si vært mer under bakken enn over, kunne jeg fortelle formannen (og meg selv for første gang). “Moren min kom fra Estland og hun sa alltid at pappa var en potet. Så du kan si at jeg er halvt potet. Kan brukes til alt og trives godt under bakken. Kast meg i et hull og gi meg et par uker så har du mat til familien, sjef”. “Ja, vi får se da”, sa formannen toneløst.

Jeg gikk mot de andre arbeiderne som hadde stoppet opp for å se om jeg var en viktig person. I det jeg gikk mot dem, skjønte de at dette ikke var tilfellet. En av dem hvisket noe til de andre og jeg så hånlige glis sakte bre seg utover de stygge trynene de bar på. Jeg gikk nærmere og alle stirret på meg helt til jeg kom nærme nok til at de kunne se at jeg aldri hadde tatt i en spade før. Det gikk et lydløst sukk gjennom dem og de kastet sigarettene og begynte å jobbe igjen. Ingen sa så mye som et hei, smilte vennlig eller presenterte seg selv. Her måtte jeg la arbeidet mitt snakke for seg, tenkte jeg og kneppet opp den hvite skjorten min. Jeg tok fatt i en spade og begynte å grave med enorm energi og styrke. Jeg gravde mye raskere enn alle andre, og det gikk ikke lenge før noen av dem la merke til det. “Du må ta det mer med ro”, sa en av dem. “Du blir ikke betalt i kilo”. “Slapp av, jorda er her i morgen også”. Jeg ignorerte dem. Jeg gravde enda raskere. Jeg så for meg at kongen lå levende begravd under meg, nesten tom for surstoff og at hans liv var helt avhengig av min innsats. “Alt for kongen” proklamerte jeg, og jeg kunne nesten høre kongen rope æresinspirerende “Alt for Norge” fra under jordgrunnen mens jeg gjøv løs på den med den butte spaden min. “Hold ut”, ropte jeg tilbake. Jeg hørte latter bak meg. Jævla republikanere! De trodde kanskje at jeg ba meg selv holde ut og at det begynte å rokke på viljen allerede etter et få minutter? Nei, der skulle de faen meg få feil. Jeg hadde jo så vidt begynt. Jeg gjøv løs med fornyet vilje, men kroppen begynte å bli sliten. “Hold ut, Kong Haakon! Hold ut”. Jeg gravde og gravde, men kongen forsvant liksom dypere ned i jorden for hvert spadetak. “Kjære kong Haakon, det er med stor smerte og motvilje at jeg må informere dem om at det nå er lunsj for oss arbeidsfolk, så da går jeg og setter meg i solen for å slappe av. Du får vente der nede så lenge. Men slapp av, jeg er tilbake før du aner det.”

De andre arbeiderne sto og hang ved noen bjelker og spiste på tykke doble brødskiver med et tynt lag smør i mellom. De åt maten sin med voldsom appetitt og fortalte historier om hvordan de hadde kopulert med de merkeligste kvinnemennesker. Det var liksom ingen ende på historiene. Den ene ble overgått av den andre. De hadde øyelapper, trebein, var døve, blinde, halt og halvt sigøyner. Og alle hadde en historie. Men jeg hadde ingen historie og derfor syntes alle at jeg var en dust. Jeg hadde bare elsket én kvinne og hun hadde ikke trebein. Hun var bare en vakker jente som ferierte nær der jeg bodde. Hun het.. ikke Ylajali. Hun var ingen oppdiktet fantasi. Jeg vil ikke si hennes navn igjen. Men akk, hun var virkelig. Jeg tenker fortsatt på henne hver sommer. Hennes kropp som ligger i skjul for været ved siden av min. Hun så verdifull, mens jeg bare er en vegg. Et instrument. Og det var riktig. Når du så henne fantes du bare for henne. Du ville blitt en vegg like lett som meg og hun visste det ikke selv, hun trodde det bare var sånn. Og det var det. Det var sånn! Du var veggen og hun var verdifull.

Men det var ingen historie å fortelle. Jeg hadde blitt utledd. Tygd som en brødskive og spyttet ut som smuler. Så jeg begynte på en løgn: “Så du har elsket med en kvinne uten armer? Det er vel ingenting! Hun hadde jo fortsatt føtter! Hun luktet sikkert voldsomt av tåfis vil jeg tro, men du kløp nesen sammen og lot det stå til! Det er INGENTING! Hører du meg?! Ingenting! Jeg har seilt på ‘Christian Radich’ og aldri før har jeg hørt en så dårlig damehistorie! Vil du høre en damehistorie? Vil du høre en historie som setter din egen til skamme? Så du går rett hjem og vasker dem før du løper til kirken for å be førti fadervår!? Vil du høre den? Hæ? Vil du det?

Jeg var sytten år og jobbet som lærling på et trykkeri i Kristiansund. Vi trykte aviser, bøker, pampleter og bibler. Men en dag så jobbet vi så forferdelig hardere enn vanlig, for misjonen skulle til Kongo, og de måtte ha biblene sine før de dro. Jeg sto der med trykksverte over hele meg. Hele arbeidsgjengen så ut som en gjeng Kongolesere og solen skinte som himmelens porter gjennom vinduene. Vi hadde alle lyst til å legge fra oss arbeidet og komme oss ut i solen for å ta en dukkert, men der sto vi og svettet og jobbet for de helvetes gladkristne misjonærene. Og jeg ble så lei. Jeg hatet Gud, jeg hatet misjonærene. Jeg hatet biblene, jeg hatet Kongoleserne, lyden av maskinene, den evige lukten av trykksverte og hele driten som fulgte med. Det våknet en jævel i meg. Jeg hadde lyst til å komme meg bort til hvor faen ellers og ligge naken ved siden av hvilken som helst pike. Om det så var en sigøynerpike, en negertøs eller en sjæløyd indianer fra Peru. Jeg ble så voldsomt kåt, og det var like før jeg holdt på å gå på veggen av all den innestengte kåtheten og frustrasjonen over å måtte arbeide på en så fin dag. Og det var som om Gud kunne høre mine bønner, for der kom hun, nydelig som få, ei nonne fra misjonen. Hun ville se hvordan guds ord kom seg ned på papiret. Jeg kunne bare se ansiktet hennes gjennom den sorte og hvite drakten, men det var alt jeg trengte å se. Hun var en kvinne. Sjefen ropte på meg og sa at jeg skulle vise henne rundt. Alle de andre så på meg med hat og misunnelse. De skulle ønske at de var meg. For en gangs skyld skulle de ønske at de var meg. Og jeg smilte. For jeg så det på dem. Og jeg skjønte at om jeg smilte kjente de det ekstra godt hvor elendig det var å være dem. Endelig var det min tur, endelig skulle jeg ha litt flaks. “Følg etter meg og pass dem for resten av arbeiderne, de er hedninger hele gjengen. De kunne trengt disse biblene like mye som de stakkars gudsforlatte hedningene dere skal konvertere der nede i Afrika”. “Men jeg frykter nok at de allerede er fortapt, Søster..”

“..søster marlene.” Munnen hennes bevegde seg nesten ikke i det hele tatt og jeg hørte så vidt hva hun het, men stemmen var som en engels vuggevise. Åh, herre. Vær meg nådig. Jeg blir rød i kinnene av å tenke på henne den dag i dag. Jeg kjenner skammen når jeg tenker på det uskyldsrene ansiktet hennes, den utrøttelige skammen. Hver gang jeg våkner av en drøm om innsiden av hennes hvite lår og avtrykket av mine hender langs dem. Jeg kjenner sjelen min rives i småbiter av gjerrige demoner når jeg tar meg selv i å drømme om hennes blodrøde lepper og de hvite tennene som biter fast i dem. Jeg er sikker på at vi kommer til helvete for det vi gjorde, men det er i alle fall meg fortjent! Jeg vanæret hennes hellige løfte på verst tenkelige vis. Vi gjorde det som dyr. Som dyr! Bakfra. Jeg hadde så vidt begynt å lese fra en nytrykt bibel før hun hev seg over meg. Hun hvisket noe i øret mitt om Adam og Eva og jeg syntes det hørtes så voldsomt fornuftig ut. Så riktig. Hvordan kunne det være feil, når det kom fra hennes munn? Med en tunge så uskyldig at den kun hadde kjent smaken av nøkterne måltider og aldri gitt en vond smak av utakknemlighet. Og når hun stakk tungespissen inn i øret mitt kunne jeg kjenne sannheten i hennes ord over hele kroppen. Vi var de eneste menneskene. Skapt av Gud. Mann og Kvinne. Og sammen skulle vi gå inn gjennom himmelens porter. Før jeg visste ordet av det lå nonnekappen hennes på gulvet og beltet på buksen min dunket hardt nedi det gamle tregulvet. Hun rev opp skjorten min og knappene falt i gulvet en etter en. Hun bøyde seg ned på huk og kysset meg før hun lente seg over en tønne og snudde seg mot meg og smilte. Åh, Gud som vi syndet. Jeg tok tak i hoftene hennes og holdt henne fast mot underkroppen min. Jeg grep fram mot brystene hennes og de hvite lårene hennes slo hardere imot meg i det jeg holdt fast i dem. De utrettelige hendene mine tegnet skarpe sorte linjer langs hele kroppen hennes. Hun så ut som et vilt dyr. En tiger gal av sult. Hun gjorde meg gal. Jeg mistet all oppfattelse av tid og sted. Det var bare mine lår mot hennes. Jeg kjente den pulserende rytmen og varmen fra kroppene våre. Det var et crescendo av kjødelig lyst, så med ett kom hele verden tilbake for meg. Verden ble en kontrast av farger. Ikke lenger bare svart og hvit. Jeg var et menneske igjen. I det jeg skulle til å reise henne opp fra tønnen mistet hun balansen og falt på gulvet. Hun plukket opp det merkelige hodeplagget sitt og samlet det lange håret sitt klumsete under den. Hun la seg utstrakt naken ved siden av meg og kys..”

“Det er ingen kloster i Kristiansund”, sa en av arbeiderne. “Broren min er prest der, og han har aldri fortalt om verken et kloster eller noen nonner”. De andre arbeiderne kjeftet på han og slo av han hatten. “Hold kjeft”. Det er nonner i Kristiansund, har du ikke hørt på historien hans i det hele tatt?” “Jamen, så hør da. Han har sendt meg brev om alt, det er ingen nonner i Kristia..” Den største arbeideren tok fatt i leppene hans og klemte de sammen så han så ut som en and. “HOLD KJEFT!“, brølte han inn i det forskrekkede fjeset til den uskyldige mannen som bare prøvde å fortelle sannheten. Mannen ble helt stille og alle de andre arbeiderne kikket på meg som om jeg skulle fortsette historien. Men da ropte formannen til oss alle: “Se å kom dere til helvete tilbake til arbeid uten noen flere faens pauser før jeg skyter dere alle for svindel og desertering og selger jekslene deres til Jugoslaviske gebissmakere.